Levende Skog som begrep ble etablert i 1998 da det ble enighet om standarder for et bærekraftig norsk skogbruk. Det var en historisk begivenhet. Da ble aktører innen skogbruk og skogindustri, miljø- og friluftslivorganisasjoner, fagbevegelse og forbrukerinteresser for første gang enige om standarder for bærekraftig forvaltning av skog.
Krav fra markedet
Det internasjonale markedet har de siste tiårene etterspurt produkter laget av tømmer fra miljøsertifisert skogbruk. Norske sagbruk og papirfabrikker fikk tidlig på 1990-tallet de første henvendelsene fra utlandet om å dokumentere at det ble tatt miljøhensyn. Det førte til at skogbruket og skogindustrien i 1995 i fellesskap etablerte et prosjekt med det mål å bidra til et bærekraftig norsk skogbruk og utvikle miljøstandarder. Prosjektet fikk navnet Levende Skog og ble avsluttet i 1998.
 |
|
Last ned standarden i pdf-format ved å klikke på bildet!
|
Som en del av prosjektet ble Levende Skogs standarder for et bærekraftig norsk skogbruk utviklet av en arbeidsgruppe med representanter for skogbruket, skogindustrien, miljøorganisasjoner, friluftslivsorganisasjoner, Landsorganisasjonen i Norge og Forbrukerrådet. Prosessen var støttet av Miljøverndepartementet og Landbruks- og matdepartementet.
Levende Skog-standarden
Høsten 2006 kom partene bak Levende Skogs standarder av 1998 til enighet om en revisjon av standardene. Arbeidet med revisjonen ble gjennomført i perioden fra 27. august 2003 til 20. oktober 2006 av representanter for følgende organisasjoner:
- Fellesforbundet
- FRIFO
- Friluftsrådenes Landsforbund
- Norges Skogeierforbund
- NORSKOG
- SABIMA
- Statskog SF
- Treforedlingsindustriens Bransjeforening
- Treindustrien
- WWF Norge
Den nye enigheten er presentert som én standard med 25 kravpunkter som konkretiserer forskjellige hensyn som må tas ved skogbruksaktiviteter. Standarden skal sikre at norsk skogbruk utøves i samsvar med internasjonale konvensjoner som Norge har forpliktet seg til å følge og at man følger norsk lov.
Noen av kravpunktene er såkalte intensjonskrav med generelle mål og retningslinjer som f. eks. å ha rutiner for å følge lovpålegg. Andre er konkrete og angir hvor og hvordan hensyn skal tas ved hogst. Det mest omfattende kravpunktet regulerer hensyn til «biologisk viktige områder». For å etterleve dette kravpunktet må det bl.a. gjennomføres en miljøregistrering for å finne fram til de beste områdene, og det må bestemmes hvordan de skal bevares.
|
